Det dørmattene så og hørte

Bare ei dørmatte. Sånn egentlig. Men egentlig er de små scener for livene vi lever. Såler, hæler og barføtter trår våre dørmatter. Her går du, her går de du møter, alle generasjonene, alle livsfaser.

Når vi rister våre matter, så rister vi av dem mer enn sand og småstein. Vi rister av dem opplevelser og levd liv. Her stamper vi av oss vær og humør. Det kan være godt, det kan være dårlig. Både været og humøret. Det kan være snø fra skituren, den med perfekt gli og sol i sekken. Dagen alt klaffet og tilværelsen var pur medvind. Men det kan også være slaps fra holketuren, da du datt på ratataen, favorittbuksa revna og mobilen ble knust. Det kan heldigvis være sandkorn fra strandturen som endte i flørt og salte kyss. Høstblad fra trimturen på våt asfalt. Eller kanskje ble det ikke noe av den forbaska trimturen, selv om du hadde forberedt deg i flere måneder, fordi nyttårsløftet gikk åt skogen. Igjen! Men de sorte lakkskoene med killer-look, de skal før eller senere få danse sent og tidlig og segne om på mattekanten klokken fem.

Dørmattene ser oss subbe trøtte over dem med post og altfor mange regninger i klypa. Vi tripper over dem når vi har de gode nyhetene. Kanskje nyheten om en ny jobb, eller en B på siste prøve. Et lykke-hyl med beskjeden om at små sko skal stabbe på den om noen måneder.

Så er det ikke å komme utenom. Noen ganger blir vi stående på mattene våre duknakket og sorgtunge fordi vi skal fortelle om noe som gjør stegene til tonn.

Vi mister noen.

Så møter vi noen! Og vi går tunglastet opp trappen med pappesker fordi vi lar den rette slippe inn, eller muligens er vi brått den rette som ble feil og må gå ut med eskene igjen mye tidligere enn vi hadde tenkt.

Rett som det er går det skikkelig storveis, og vi fortsetter å valse inn den samme døra og over den samme matta i år etter år etter år. Til du og matta har like mye struktur. Det kan hende du ser føtter som ligner på dine blir større på den dørmatta. Og du krysser fingrene, håper det blir flest lette trinn.

Bare ei dørmatte. Sånn egentlig. Men er de ikke også tekstilvarianten av et hei og velkommen? Til familie, venner, kolleger, kjærester, unger, ektefeller. Hunder og katter. Med og uten løpetid. Sikkert noen håndverkere. Helst ikke for mange! De er gode å ha når det røyner på, men det er sjelden godt nytt med for mange elektrikere og rørleggere på dørmatten. Best med blomster, konfetti og rødvins-spetter av god årgang. Ikke for mye stress fordi vi har forsovet oss, ikke for mye sneglefart som følge av influensa. Det kan vi og mattene stå fint over. Da er det bedre å stå der i u-formasjon å le seg forderva med en venn. Eller sitre ved siden av en koffert som skal på tur med deg til stedet du har drømt om å dra. Og vi må reise vekk for å komme heim igjen, kjenne på hva og hvem vi har savnet.

Det er dette de hører. Det er dette de ser. Dørmattene. Livene våre.

Og underveis har vi noe felles. Vi trenger vedlikehold, omtanke, vi trenger å riste av oss rusk og rask. Vi trenger at noen synes vi pynter opp. Men egentlig er det bare dørmatter. Sånn egentlig.

Vis arkiv