Jul under livets forstørrelsesglass

Hvor finner vi julestemningen? I hvilke kriker og kroker gjemmer den seg? Er den hos nissene på loftet vi henter ned når julen nærmer seg? Er den i lysene vi tenner hver søndag i advent? Er den i hyssingen vi knyter i en sløyfe og fester kort i. Er den bak en av 24 kalender-luker eller i sylteflesket vi spiser med andakt? Eller er den der inne i kjøkkenskapet med serviset du ikke har brukt på et år?

På Instagram finnes #julestemning i 276.000 varianter. Avbildet som blåtimer, juletrær, julekonserter, juledekorasjoner, pepperkakehus, Norgesglass med kubbelys, snøtung skog, dekte bord, nisser og dompap. Men en hashtag løser ikke alt. Hashtag jul gjør oss i verste fall mer stressa. Julen blir bare noe som skal presteres. Alt må være så riktig til riktig tid. Det krever sin mann og sin kvinne. Slitsomt er det. Og når alt endelig er perfekt, hvorfor føles ikke alt så perfekt likevel?

Å være til stede er blitt det vanskeligste i verden. Men Øystein Hauge, han har skjønt det:

No hastar det meir enn
nokon gong
med å ta det heilt med ro

Øystein Hauge vet at stemningen gjemmer seg i roen. Det gjør også artisten og sykepleieren Marthe Valle.

– Ikke ha det så travelt, det er livsfarlig, sier hun.
– Ikke let etter lykken, let etter mening, sier hun.

Den beste julestemningen slumrer i de små tingene. I bordkortet vi klipper ut og skriver på selv. I den ene telefonen vi tar til en venn vi skulle ha snakket med for mange måneder siden, kanskje år. I tiden du deler et blikk med den du har glemt å se på sånn skikkelig skikkelig i altfor lang tid. I matten vi rister og legger nennsomt på plass ved døra. På den skal noen vi har ventet på sette skoene sine. Snart. Bare det blir jul, så står de der igjen. Skoene til en sønn. En datter. En mor eller far. En venn. Noen å komme hjem til. Ei dør å gå inn. Det er rikdom i slikt.

Vi er skjønt enige i at jula først og fremst er barnas høytid. Det vi av og til glemmer i våre hastige liv, er at det er vi, vi voksne, som har regi-rollen. Vi skaper høytidene for de minste. Vi er hoved-kreatørene av minnene de tenker tilbake på som voksne. Vi kan gjøre de gode, vi kan lage minner en minnebank verdig. Lista ligger ikke så høyt. Litt tid til prat, litt tid til lek, litt tid til ingenting. Litt tid til tid. Tid til å lytte og le. Tid til historier, en klem, tid til å holde ei hand. Veldig selvsagt, helt opplagt. Men av og til føles dette umulig å få god sving på. Vi prøver for hardt. Vi må prøve mykere. Enklere. For. Husker du din bestefar eller bestemor i din barndoms jul? All den julestemninga som lå i de slitesterke og trygge ansiktene under grå manker og blanke isser. De satt gjerne helt i ro, med trygge fang og eventyr uten timeplan.

Den travle tiden stopper først når vi bare er. Noen av oss får ikke helt til å være, og bare det. Vi stresser hodeløst inn i det nye året og skjønner ikke hvor høytiden tok veien. Kanskje denne julen skal være julen du gjorde mindre for å rekke mer. Mer av de aller viktigste tingene med de som er aller viktigst for deg.  Å sitte under livets forstørrelsesglass. Å skjønne hvor store små ting er. Den innsikten har større verdi enn det meste.

La de minste tingene bli så store som de fortjener. De som får sitte med deg i de gyldne øyeblikkene, tar dem med seg inn i sin fremtid, til den dagen han eller hun i all sin utilstrekkelighet skal lete frem julestemningen.

God jul. Ta det rolig.

Vis arkiv